– Gratulerer med hva da?

Fra mine foreldre og min oppvekst har jeg arvet et visst verdigrunnlag. Eksempelvis er det en selvfølge for meg med likestilling mellom kjønn. Jeg tror ikke jeg eier et fnugg av bevisst rasist. Og folk kan elske nøyaktig hvem de vil for meg. Men dette er gratis. Det koster meg ingenting.

De siste seks årene har jeg fått være med å bygge opp et arbeidsmiljø fra bunnen av. Vi har fått skape en etat som jobber med digitalisering i Oslo kommune. 140 ansatte har vi blitt. Omtrent like mange kvinner som menn, om jeg skal være binær.

I ledelsen og mellomledersjiktet har vi solid overvekt av kvinner. Lønnsmessig er det ganske jevnt fordelt. Vi sliter litt med kvinneandelen av utviklere, hvor vi er på rundt 25 prosent. Det er likevel ganske bra sammenlignet med andre.

Vi har ammerom, dekker full lønn i fødselspermisjon, og har en ganske varm kultur som legger til rette for alle livets faser. Det er full forståelse for at du må gå tidlig fordi du skal på avslutning i barnehagen. Eller at du er hjemme med sykt barn for femte gang denne måneden.

Så, hva er da problemet?

“Gratulerer med hva da?” skrev min kollega. “Med at vi fortsatt må demonstrere for retten til å bestemme over egen kropp? Med at kvinner i gjennomsnitt fortsatt tjener mindre enn sine mannlige kollegaer? Med at hver hvert fjerde drapsoffer er en kvinne som blir drept av mannen, kjæresten eller eksen sin? At kvinnehelsen er historisk underfinansiert?”

Er jeg en del av hovedproblemet her? Ikke nødvendigvis i kraft av å være privilegert hvit mann (52), med trygg og god jobb. Men i min ignorante, passive tilfredshet? Holder det ikke at jeg heier på likestilling?

Er vi som arbeidsplass en del av problemet? Eller kunne vi i det minste vært en større del av løsningen? Jeg har en gryende følelse av at både jeg og vi kunne og burde løftet blikket og gjort mer. Vi har aldri måttet kjempe noen kamp for å få til disse godene.

Etter “Gratulerer med hva da?”-ranten har styggen på ryggen dukket opp oftere. Og frem mot årets 8. mars-markering har jeg reflektert mer.

Jeg har lært om endometriose. Om interseksjonalitet. Jeg har lært at klimakamp også er likestillingskamp. Det hadde jeg aldri tenkt over. 

Jeg har lært at summen av de bittesmå ignorante tingene jeg selv kan kontrollere kan bety minst like mye som de store historiske seirene. Og jeg har lært at kamp for likestilling både er latterlig enkelt og uendelig komplisert og sammensatt.

Så, kommer jeg til å fortsette å gratulere med dagen? 

Jeg vet ikke. For meg har det vært en fin gest. Nå virker det mer hult. Uansett hva jeg måtte uttrykke, så vil det i år i det minste ha mer substans enn i de 20 forrige. Kanskje koster det ikke så mye denne gangen heller. Men nå har jeg bittelitt mer peil på hvor lite jeg har bidratt. Og hvor takknemlig jeg bør være.

I Origo har vi alltid tøffa oss litt med at vi er opptatt av tverrfaglighet. Det er vel og bra. Vi bruker mye tid på å sette riktige mål og bygge gode team fra ulike fagdisipliner. I 2024 kommer hvit mann (snart 53) til å bruke mer tid på å gruble på hvordan og hvorfor likestilling og mangfold skal få enda større fokus i det samme arbeidet.

I året som kommer skal det koste meg noe. Det er kanskje et ynkelig bidrag, men det er en start. Jeg skal forstå mer, og bruke tid. Tid til podcaster, lesing og diskusjoner om tematikken. Og tid til å lytte til de som har kjempet. I og med at du leser dette har jeg til og med våget å mene noe om saken, om enn med litt manglende pondus.

Ville vi rekruttert annerledes om jeg hadde begynt min lille refleksjonsreise tidligere? Jeg er glad for å si at jeg er usikker. Men jeg hadde for min del valgt å bruke mer tid på spørsmålene i kulturbyggingen. Og muligens også våget å bidra på eksterne arenaer hvor jeg har en stemme.

Kanskje flytter jeg ingen fjell med min lille oppvåkning og erkjennelse. Men jeg skal i det minste gjøre et forsøk på å være med og dytte, i stedet for å bare se på.

I år nøyer jeg meg med å takke. Takk for alt jeg har tatt som en selvfølge. Takk for alle rettighetene. Takk for hele demokratiet, faktisk. Jeg begynner å ane hva det har kostet. 

Så skal jeg heller gratulere når jeg har bidratt selv.